Kampanje mot salg av byrommet i Bergen til reklameselskaper

Reklame i Bergen bysentrum har vært et omstridt tema i mange år, og det er mange sterke meninger om dette tema. I 2014 så åpnet kommunen opp for reklame i bysentrum, til stort misnøye fra flere borgere.

Reklame for å spare penger på bymøbler

Et av argumentene for å åpne opp for reklame i byen er at byen vil spare ca 5,6 millioner kroner per år på busskur og toaletter. Med en reklameavtale med Clear Channel så er det de som tar over kostnadene med bymøbler slik som busskur, søppelbøtter, offentlige toaletter og lignende. Mot at de kan plassere reklame gratis på disse stedene.

Det å ikke måtte gå til innkjøp og vedlikeholde bymøbler er selvfølgelig en stor besparelse for kommunen, men er det egentlig verdt det? Med denne ordningen så har kommunen ingen bestemmelsesrett for hvilken reklame som skal settes opp, med mindre denne reklamen strider med norsk lov. I tillegg så har kommunen også svært lite å si ifra om når det kommer til utførelsen på bymøbler, som igjen er med på å skape bybildet. Dette vil si at bybildet ikke lengre blir kontrollert av kommunen, men av reklameselskapet.

En annen faktor er at busskurene ikke bare eies av kommunen, men også av Fylkeskommunen og av Statens Vegvesen. Ved en eventuell avslutning av avtalen med reklameselskapet så må disse kjøpe opp busskurene som er satt opp. Dette kommer nok ikke billig.

Bysykler og transport

Bysykler er noe som reklameselskaper ofte benytter i bybildet, og dette er en flott løsning for en miljøvennlig og alternativ transport. Med mange sykkelstasjoner rundt om i byen så hadde dette kommet mange bergensere til gode. Dette koster heller ikke kommunen noe, men kostnaden for å arrangere dette med stasjoner og sykler ligger hos reklameselskapet.

Dette er dermed noe som byen får gratis, mot at det er reklame på både sykler, og på sykkelstasjoner og stativer. I tillegg så betaler brukerne for å leie syklene. Reklameselskapet tar så betalt for å plassere reklame på syklene fra andre aktører som ønsker markedsføring. Denne reklamen kommer ikke gratis, og i Oslo så koster dette hele 4000 kroner per sykkel. Bysykler er altså ikke noe som reklameselskaper gjør for veldedighet for en by, men de tjener veldig gode penger på dette. Kanskje dette kunne gjøres av kommunen i stedet?

Kollektivtrafikken er også et yndet mål for reklame, da folk sitter eller står stille lenge nok til å rekke å lese reklamen. Kollektivselskapene tjener så penger på å leie ut reklameplass på buss, tog og annen form for transportmiddel, og dette skal så medføre rimeligere reiser for passasjerene.

Prisen for reklame

Det finnes altså mange gode grunner for å ha reklame i bysentrum, men det finnes også mange grunner til å ikke ha det. “Visuell forsøpling” av byen er et argument for å ikke ha dette, og også privatiseringen av offentlig rom. Med en avtale som inkluderer store bymøbler utformet av en privat aktør hvor kommunen ikke har noen innflytelse er med på å gradvis ødelegge identiteten til byen. Byen mister altså sitt særpreg, og ligner fort på alle andre større byer i verden.

Den andre kostnaden er den som kan måles i kroner og ører. For å komme ut av avtalen så må  kommunen sammen med Fylkeskommunen og Statens Vegvesen kjøpe opp busskur når avtalen utløper, dersom denne ikke blir fornyet. I Bergen så dreier dette seg om totalt 900 skur, og prisen for dette er ikke fastsatt. Mye tyder da på at man ikke vil ha råd til å kjøpe seg ut av denne avtalen, og dermed må forlenge den, uansett om kommunen vil eller ikke.